Jeg satt i en gammel og utslitt skolebuss, med røde skinnseter og gule stolper til å holde seg i langs midtgangen. Det var vinter og varmeanlegget virket visst ikke, vinduene var overdugget og det var småkaldt i bussen. Vi kjørte på en fremmed vei, allikevel visste jeg at bussen var på vei til Leknes, og at turen ville ta 2 timer.
På en holdeplass kom ei mor og en gutt på bussen, og tok plass på setet foran meg. Jeg kunne ikke unngå å høre hva de snakket om, da gutten sa «Mamma, det begynner å bli varmt, kan vi slå av lyset?». Da ble jeg oppmerksom på at det var mørkt i bussen, og desto mer nysgjerrig ble jeg på de to foran meg. «Nei, ikke her», sa moren mens gutten fortsatte å klage på varmen med sytete stemme. «Ok da», sa moren og gutten tok av seg en blå boblejakke. Han var naken under jakka, og på ryggen hadde han ei ovalformet glassluke, hvor jeg igjennom glasset kunne se inn i et stort hvitt rom som det hang ei ensom lyspære inni. Moren åpnet glassluka og stakk hånda inn og trakk i ei snor ved lyspæra, og jeg hørte et klikk i det lyset slukket. «Nå sier du i fra med en gang du begynner å bli kald», sa moren og kledde jakken på gutten mens hun så seg rundt i bussen.
Jeg ble veldig nervøs og skjønte det var om og gjøre at ingen skulle hvite noe om guttens merkelige kropp, så jeg kikket iherdig ut vinduet og håpet moren ikke skulle oppdage at jeg hadde fått med meg det som nettopp hadde skjedd. Jeg synes forferdelig synd i den lille gutten, for han virket så liten, uskyldig og snill. Hva i all verden var lyspæra godt for? Var det den som holdt han varm og i live?

Med hodet fult av spørsmål jeg aldri vil få svar på, våknet jeg :-)