Vi hadde fått nye naboer, og jeg kjente dem igjen fra en eller annen britisk tv-serie. Familiens barn var i tenårene og det var et eller annet med dattera som liksom ikke stemte, for jeg kjente en slags uro hver gang hun så i min retning. Etter hvert begynte gjenstander og verdisaker i nabolaget å bli borte på uforklarlig vis, og der fantes ingen tegn til innbrudd. Mistanken falt fort på de nye naboene, som selvfølgelig nektet alt. Jenta ble observert luskende rundt husene, og det viste seg at hun kunne stjele ved å fremsi en formel mens hun stirret igjennom vinduet på det hun ville ha. Jeg ble redd hun skulle komme å stirre inn hos meg, så jeg trakk ned alt jeg hadde av persienner og gardiner. Det var ganske stusslig og ikke kunne slippe inn dagslys, og jeg følte at hjemmet mitt var blitt et fengsel. Jeg turte ikke gå ut, for jeg var overbevist om at det ville skje noe forferdelig dersom jeg traff henne ansikt til ansikt langs veien.