Jeg stod i enden av en korridor hvor to personer løftet opp en stor glassplate fra gulvet, med store bokstaver i forskjellige farger. En bokstav manglet, og der var bare omrisset etter den på glasset. Det ble voldsomt oppstyr i korridoren, og i neste øyeblikk løp jeg som gal nedover ei trapp og forbi mange etasjer. Genserarmen hadde jeg trukket over hånden så jeg ikke skulle brenne meg på gelenderet men få bedre fart. Jeg hoppet over mange trinn om gangen, og noen var i ferd med å ta meg igjen.

Jeg fikk på følelsen og være med i en film, men at jeg hadde glemt hva som skulle skje videre. Bak gardinene i et stort vindu stod en mann helt urørlig, og jeg visste ikke om han var en av de som jaktet etter meg, eller hvem han var. Han kom frem og sa han var på flukt fra Jack Bauer (fra 24) og at han var utkledd som en stor bokstav. Jeg kunne ikke se noe uvanlig påkledning og forstod ikke hvilken bokstav han var. «Jeg er den bokstaven som har rømt fra glassplata oppe i korridoren».

Så var jeg tilbake i korridoren jeg startet i, og visste jeg var på sykehuset i Bodø. Jeg skulle operere det ene øyet, og grudde meg veldig fordi de skulle prøve ut en ny metode hvor de skulle gå opp igjennom nesen med en sonde, og operere baksiden av øyet mens jeg var våken. Jeg var redd og grudde meg veldig og forstod ikke hvorfor de måtte operere en lørdags kveld og ikke kunne vente til mandag.